Intervju med Martin Mobråten

Martin Mobråten er, foruten å være en av mine eldste og beste venner, for tiden den beste norske klatreren bak Magnus Midtbø. De siste årene har han gått flere harde buldre i inn- og utland enn noen andre her til lands og ble også den tredje norske klatreren opp en rute gradert 9a. Da jeg begynte å klatre for rundt 18 år siden var det sammen med Martin, og progresjonen hans var formidabel. Han gikk blandt annet Maraton (8b) som 16-åring i 1997, så for oss som kjenner ham kom det ikke som noen overraskelse når han begynte å logge harde bestigninger igjen. Her er noen av hans tanker om klatring, trening og skader og om progresjonen han har hatt de siste årene;

 

Martin går Buttermiilker (8A+) i Bishop, USA

Martin går Buttermiilker (8B) i Bishop, USA. Foto: Alex Manelis

S: Du var en av de beste klatrerne i Norden da du var yngre, men så ble du litt borte fra toppen en stund. Hvorfor?

M: For å være ærlig var det vel en kombinasjon av å være litt for glad i det klassiske klatrelivet; klatre på dagen og drikke litt for mye øl på kvelden. Det, kombinert med ensidig trening og resulterende fingerskader, gjorde at progresjon og lyst avtok litt. Klatret hele tiden, men ble ikke så mye bedre.

 

S: Når bestemte du deg for å gå all in igjen, og hva drev deg til det?

M: Det var ikke et bestemt tidspunkt hvor jeg bestemte meg, jeg tror det skjedde i flere etapper. Den første var da jeg flyttet til Trondheim for 9 år siden. Frem til den tid hadde jeg klatret mest tau, men da begynte jeg å fokusere på buldring, og så jeg at jeg hadde mye å hente på å bli sterkere. Det var også morsomt å gjøre noe nytt. Neste etappe var sannsynligvis etter å ha bodd i Trondheim 4 år. Jeg hadde da blitt mye sterkere til å buldre, men hadde fingerskader (ringbånd) hver eneste vinter. Dette var veldig demotiverende og jeg begynte derfor å trene mer variert; utholdenhet, samt styrke og løping. Jeg fortsatte å buldre, men trente mindre krimp og hadde kortere økter. Siste etappe, som jeg nok fortsatt er inne i startet for 3 år siden, da jeg satt meg mål om å løfte nivået mitt til å kunne gå alle typer 8B bulder, onsighte 8b ruter og gå 9a rute. De to første føler jeg er unnagjort, selvom jeg gjerne går flere, men skal gå 9a som holder graden!!

Jeg tror mye av motivasjonen var å finne tilbake til skikkelig entusiasme ved klatring! Gleden var der vel i alle år, men entusiasmen var kanskje ikke den samme. Klatring var mest for å henge med venner og dra på tur. Dette er fortsatt kanskje det viktigste, men det føles enda bedre når man er skikkelig entusiastisk. Jeg er nok ganske prestasjonsorientert så entusiasmen følger naturlig med progresjon.

 

S: Hvilke er de tre viktigste grepene du gjorde for å løfte nivået ditt til der du er nå?

M: Det helt klart viktigste grepet var å begynne å trene, og slutte å bare klatre. Jeg tror de fleste som klatrer synes det er utrolig morsomt å klatre masse. Dette er selvfølgelig bra, og I de første årene man klatrer er dette kanskje det viktigste. Klatring er tross alt definer som en teknisk styrkeidrett av Olympiatoppen, og tekniske ferdigheter bør trenes fra tidlig alder. Men, etterhvert som man blir bedre til å klatre vil progresjon stoppe hvis man ikke får et bevisst forhold til trening, og da spesielt annen trening enn bare klatring. Det viste seg også for min del å være en smart metode for å unngå skader. For min del har det vist seg nyttig å trene veldig variert. Med variert trening mener jeg å veksle mellom utholdenhetstrening (ruter, sirkler etc), spesifikk styrketrening (buldring, og campus), alternativ styrketrening (slynger, front lever etc), og løping. Mine ambisjoner ved klatring har alltid vært knyttet til å mestre alle former for klatring (les alle typer sportsklatring og buldring) og det er nok derfor jeg hart trent så variert som jeg har. Ønsker man å fokusere f.eks kun på buldring er sikkert effekten av utholdenhetstrening minimal, men ikke nødvendigvis unødvendig.

Må innrømme at jeg tror effekten av løping kanskje ikke er direkte overførbar, men hjelper for å kunne spise mer. Tross alt er vekt viktig I klatring. Jeg har et ganske bevist forhold til dette, og er ofte 2-3 kg lettere når jeg skal prestere enn jeg er i treningsperioder. Alle vil dog ikke ha så mye å hente på deffing, og det bør helt klart ikke være et mål for de som ikke har så mye å hente på det. Grunnen til at det funker bra for meg er at jeg klatrer veldig lite på høsten på grunn av jakt, og derfor legger på meg noen kilo før innesesongen begynner. Jeg trener så bevisst med disse ekstra kiloene gjennom vinteren, og tar de av når uteseongen begynner.

Det andre grepet er spesifikk styrketrening. Jeg tror at styrke er meget viktig såvel for tau som for buldring. Kan du ikke gå movene kan du ikke gå ruta. Jeg har de siste årene fokusert mye på campus bade på campusbrett og på buldreveggen. Liker både dobbelcatching og lange moves på campusbrettet. Har mest troa på dobbelcatching da dette kombinerer to viktige element spesielt ved buldring; rykk og tension. Ved campus på buldreveggen prøver jeg også å rykke lengst mulig og lage utfordrende moves. Gjør av og til lange campus buldre. Dette er meget god mage trening, i tillegg til armer.

Det tredje grepet er å vektlegge alternativ styrketrening. Her vil jeg gjerne skille på styrketrening jeg gjør for å forebygge skader med en bieffekt at man også blir litt sterkere, og styrketrening for å bli sterkere. Jeg tror begge deler er viktig, men jeg har tro å at man må ta i maks (les; få reps) for å bli sterkere. Dette gjelder alle øvelser fra frontlever til benkpress. Det har også den heldige effekten at man ikke bygger for mye muskelmasse.

  • Maksøvelser jeg har trent; Benkpress, knebøy, markløft, frontlever, hengende situps med vekt, one arm, flies I terapimaster
  • Diverse øvelser i slynger for styrke og stabilitet i skuldre, overkropp og core.

Som en avsluttende kommentar på trening; lytt til kroppen! Føler du deg svak en dag så ikke tren styrke! Tren let uthodenhet istedet. Jeg har blitt veldig flink til dette de siste årene, og føler det hjelper meg veldig. Det er kvaliteten på trening som er viktig, og klarer du ikke utføre det du skal gjøre med ønsket intesitet er det like greit å la være.

Martin prosjekterer Spectre (8B+), Bishop, USA

Martin prosjekterer Spectre (8B+), Bishop, USA.  Foto: Alex Manelis

 

 

S: Hvilke erfaringer har du med skader, rehabilitering og forebygging?

M: Jeg har vært mye plaget med ringbåndskader som nevnt tidligere. Har prøvd mye forskjellig I rehabiliteringsprosessen, og jeg tror at jeg har funnet en oppskrift som funker bra for meg; jeg trener kun styrke i 3-4 uker uten å belaste ringbåndet. Mye alternativ styrketrening, men også spesifikk trening som ikke gjør vondt. Etter disse ukene fortsetter jeg med 3-4 uker med lettere klatring. Gjerne utholdenhetstrening på tau ute. Når finger begynner å bli bedre må man prøve å ta i. Dette gjør vondt, og finger kan fort bli hoven. Jeg liker I denne perioden og ta I maks, men ikke klatre for mye. Som I styrketrening har jeg troa på høy intensitet og heller mindre mengde. Smerten kan ofte sitte I ganske lenge, men såfremt det ikke blir betraktelig verre er det bare å ta i. Jeg har dog aldri røket ringbåndet, så kanskje ikke smart å bruke denne taktikken hvis det skjer..

Jeg har også hatt mye plager med knærne. Dette er hovedgrunnen til at jeg trener knebøy. Dette og tøying hjelper meg I rehabilitering, og jeg er overbevist om at hvis jeg hadde gjort det jevnlig hadde jeg hatt mindre plager med vonde knær.

Andre skader har jeg vært lite plaget med. Hatt vondt I skulder og albue av og til, men dette gått fort over. Har nesten ikke hattt dette de senere årene etter at jeg begynte å trene mer alternative styrketrening.

 

S: Kjetil Andre Aamodt sa i sin glanstid at «det neste er det beste». Er du enig? Og hva er i så fall det neste?

M: Gleden av å gå en bulder eller rute går dessverre meget fort over. Når jeg er i god form har jeg en tendes til alltid å tenke på det neste jeg skal gå. Dette kan fort bli en følelse av at man aldri får nok. Det er en utilfredstillende og dårlig følelse. Jeg prøver derfor å få meg selv til å stoppe opp litt når jeg er ute, enten om jeg går noe eller ikke, og faktisk nyte det at jeg er ute og gjør noe jeg elsker. Det neste er viktig, men kanskje ikke det beste hvis man ikke nyter nået.. hvis jeg nå tolket utsagnet rett;) Samtidig er progresjon viktig for å opprettholde entusiasmen for min del. Dette gjør vel at det neste (I form av mål) blir viktig. Det må bare ikke overskygge gleden ved nået.

 

 

Martin

Foto: Alex Manelis

 

Thanks to Alex Manelis for the photos, check out his photos here

Legg igjen en kommentar