Intervju med Rannveig Aamodt

Noen ganger møter man mennesker med en helt spesiell historie og med en helt spesiell personlighet. Rannveig er ett av disse menneskene, og det å få være en del av hennes prosess og utvikling de siste tre årene har vært en inspirerende og lærerik reise.

Rannveig sin historie er kjent for mange, men kan leses i sin helhet her http://www.rannveigaamodt.com/accident/. En rehabiliteringsprosess går i gjennom flere faser, og siden jeg mener Rannveig er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder holdning til denne prosessen ønsker jeg, i tillegg til å høre hennes ord, å trekke frem noen av de elementene jeg anser som sentrale for at hun er der hun er i dag.

Update: This interview is now also available in english 02-accident-turkey-07

 

S: Da vi møttes var du allerede kommet langt i rehabiliteringen på imponerende kort tid. Kan du si noe om de ulike fasene du var i gjennom før vi møttes og hvordan du forholdt deg til disse?

R: Den første måneden var jeg tvunget til å holde sengen, pga brudd i bekkenet, ryggen, begge anklene og høyre albue. Fra dag én ble målet å bevege alt jeg kunne bevege så mye som mulig. I starten innebar det stort sett tærne, venstre hånd og etter hvert tøying av anklene og albuen. Selv om de små bevegelsen kunne virke som en dråpe i havet der og da, fikk jeg veldig mye igjen for å ha forberedt kroppen på hvert nye trinn på veien. Ingen kunne gi meg en sikker prognose på hvor mye bevegelighet jeg ville få tilbake i anklene og albuen. I følge doktorene mine kunne jeg bare glemme å tenke på klatring i tiden som kom. Jeg var ikke sikker på om jeg noen gang kom til å finne glede i å klatre igjen, jeg visste bare at jeg måtte ut av rullestolen og at jeg hadde et hav å krysse før den tid. For ikke å miste fatningen fullstendig, ble små delmål og miniatyrsteg viktigere enn noe annet.

Eksempler på mål jeg satte meg er; å løfte den skadede armen, løfte en skje, bøye armen nok til å kunne mate meg selv, nå nesetippen, børste håret, osv. Jeg løftet manualer med den friske hånden (mest for å huske hvem jeg var, og for føle at jeg hadde tatt opp «kampen» for å komme tilbake). Etterhvert kunne jeg involvere ryggen og bekkenet i treningen, og mye av øvelsene foregikk ved bruk av slynger og i basseng. Etter fem uker, krabbet jeg rundt med knebeskyttere for å komme meg rundt. (Jeg skjønte ikke før seinere, hvor viktig grunnlag dette var for balanse og styrke i bekken og rygg til neste fase.)

Etter 10 uker kunne jeg gradvis begynne å belaste anklene. Jeg trente 6-8 timer om dagen, startet med gå-trening, sykling, sittende yoga og mer krevende styrkeøvelser. Etter 3 måneder prøvde jeg meg forsiktig i klatreveggen på som en del av rehabeliteringen. Jeg kjente fort at klatring gav meg den samme gleden, uavhengig av vanskelighetsgraden jeg klatret. På slutten av oppholdet på Cato senteret rettet jeg øvelsene mine mer og mer mot at jeg ville tilbake i klatreveggen.

 

05-rehab-06

Her kan du kan lese mer om de ulike fasene og tidsperspektiv: http://www.rannveigaamodt.com/april-26-2015-my-third-birthday/)

 

S: Hva gjorde at du søkte ytterligere hjelp etter oppholdet på Cato-senteret?

R: Selv om jeg hadde hatt svært dyktige terapeuter gjennom hele rehabiliteringsprosessen, kjente jeg meg frustrert over at ingen riktig skjønte hvilke krav klatring satte til kroppen, hvilken trening jeg var vant til før ulykken. På eget initiativ trente jeg hele tiden mer enn hva jeg fikk anbefalt.

Jeg hadde et sterkt behov for veiledning fra noen som forsto hva jeg ønsket meg tilbake til. Selv om jeg hadde kommet langt i rehabiliteringen og hadde mye egenkunnskap om hvordan jeg skulle komme meg videre, var det vanskelig å vite hvordan jeg skulle angripe klatringa. Fremdeles hadde jeg mange flere spørsmål enn det fantes svar. Frykten for å gjøre situasjonen verre ved å trene for mye, for lite eller feil, var noe av det vanskeligste med hele prosessen. Det å ha Stian, en behandler som forsto hva jeg drev med og som jeg stolte 100% på, tok en stor byrde av skuldrene mine.

Jeg har vært vant til å trene mye og alltid brukt smerteterskelen som en retningslinje for å justere intensiteten. Da jeg begynte å klatre igjen etter skadene var smertene konstante (på ubestemt tid), og det gjorde det svært utfordrende å avgjøre hvilke smerter jeg burde lytte til og hvilke jeg bare måtte bryte gjennom for å bli bedre. Jeg oppdaget hvor mye frykt som ligger i smerte, og hvor begrensende denne frykten kan være for fremgang. Jeg erfarte at opplevelsen min av smerte under klatring forandret seg radikalt da jeg ved hjelp av Stian lærte å stole på at de øvelsene og den klatringa vi la opp ikke forverret situasjonen. Sammenhengen mellom frykt og smerte er et tema som kan belyses mye mer enn det gjør.

Med uendelig mange uvisse faktorer, har det vært avgjørende for en positiv fremgang å ha tryggheten i en god veileder. Han har hjulpet meg å se mine styrker og forbedringspotensialer, og jeg har lært å periodisere treningen min, med øvelser som er hensiktsmessig for de målene jeg setter meg. En av de viktigste tingene jeg har lært av Stian er å regulere intensiteten i klatringa når jeg har skader jeg må ta hensyn til. Etter min erfaring er det veldig spesielle skader som skal til før det er hensiktsmessig med fullstendig klatrestopp, og enda mer som skal til for å få fult treningsforbud.

 

S: Hva ble fokuset da vi begynte å samarbeide sammenlignet med de tidligere fasene?

R: Vi ble raskt enige om at jeg på tross av en del «funksjonshemninger» nå kunne skifte fokus fra rehabilitering til trening. Det var første gang siden ulykken at jeg ble oppmuntret til å «slippe opp bremsen». Han vekket troen min på å sikte høyt. Målet var ikke bare å bli rehabilitert, men å kjempe tilbake funksjon- og atletnivået til den grad at jeg ville bli en bedre klatrer enn jeg var før ulykken. Motivasjonen til å trene spiret – om mulig – enda mer enn før.

 

S: Retrospektivt; hva var den sterkeste drivkraften gjennom rehabiliteringen? Med andre ord; hva motiverte deg og hvilke målsettinger satte du deg?

R: Gleden og takknemligheten over å leve overstyrte det meste i starten. Følelsesmessig kjentes det ut som jeg hadde blitt skrellet, som en løk med mange lag, helt inn til kjernen i meg. Det dypeste kom brått til overflaten, ærlig og brutalt, både godt og vondt. Tanken på det jeg kunne miste var tung, spesielt siden jeg hadde vært så nær ved å miste alt. Selv om det var en skremmende arbeidsmengde i vente, uten garantier eller konkrete prognoser, var det styrkende å kjenne at jeg ville gjøre alt som skulle til for å bli bedre. Håpet om å gjenvinne mye eller alt av bevegelighet og funksjon var essensiell.

Det ble veldig klart for meg hvor viktig det var å kunne være fysisk aktiv. Jeg trives når jeg kjenner at jeg må jobbe hardt og legge ned mye for å komme dit jeg vil. Jeg får veldig mye glede av å føle at jeg er i en «prosess». Det er ikke nødvendigvis det endelige målet som gir meg mest glede, men veien jeg går for å komme dit. Det å nå store mål setter selvfølgelig prikken over i’en.

Selv om jeg var usikker på hvordan helsetilstanden ville utvikle seg, visste jeg at jeg kunne leve med meg selv så lenge jeg hadde gjort alt i min makt for å bli så bra som jeg kunne. Jeg tydeliggjorde for meg selv at klatringen er ikke meg, men noe jeg gjør for å utrykke, utfordre og utfolde meg. Selv om jeg skulle ha mistet klatringen var jeg den samme personen med de samme kvalitetene; med evnen til å jobbe hardt og finne livsglede i å utvikle meg i det jeg måtte ønske. Denne klargjøringen vekket en nesten fandenivoldsk kraft i meg, til å stå på og gi alt. Jeg hadde bestemt meg. Det viktigste målet mitt var at jeg skulle gi maksimalt for å komme tilbake.

376014_10151364016961244_1603958135_n copy

 

S: Hvilke suksesskriterier kan du peke ut som har gjort at du har gått veien fra da til nå med så stor fremgang?

R: Jeg er motivert og vet hva jeg vil. Derfor klarer jeg også å hente frem motivasjon, selv når det ikke alltid ligger i overflaten.Jeg er sta nok til å gjennomføre det som ligger i min makt å forandre. Positiv nok til å ikke dvele for mye over alt det jeg ikke kan endre, og kynisk nok til å prioritere det som er viktigst for meg. Det er en konstant læringsprosess. Jeg har hatt utrolig mange gode hjelpere og et godt støtteapparat tilgjengelig. Det var opp til meg å bruke det.

 

S: Hvordan er situasjonen i dag, og hvor går veien videre?

R: I dag er jeg 100% «klatrefør». Jeg har for lengst nådd målet med å bli en bedre klatrer enn jeg var før ulykken. Jeg har fremdeles mye smerter i anklene på grunn av artrose. Selv om progresjonen ikke er like målbar som den var i begynnelsen, opplever jeg at smertene blir mindre og mindre begrensende. Smertene gjør at jeg har måttet omprioritere aktivitetene mine. Jeg prøver å unngå å bære tung sekk, jeg sykler fremfor å løpe, og jeg har valgt å fokusere mer på sportsklatring fremfor lange turer i fjellet. Jeg elsker det jeg gjør og drives av motivasjonen til å utforske mitt eget potensiale innen klatring. Så lenge klatregleden tikker i meg, akter jeg å ta klatringen så langt jeg kan.

 

S: Et siste spørsmål; Hva er det første kortsiktige målet i dag, og hva skal du gjøre for å kunne nå det?

R: Det første kortsiktige målet mitt nå er ei rute på Kalymnos, som jeg har satt meg som mål for høsten. Den er nådeløs med buldrete, vedvarende sekvenser. Den krever et sett ferdigheter som er veldig ulikt det jeg er best på. For å komme i mål har vi analysert hva jeg er sterkest på og hvilke ferdigheter jeg må jobbe mer med for å møte de kravene som ruta setter til meg. Deretter skal jeg sammen med Stian legge opp et treningsprogram og periodisere treningen min slik at jeg forhåpentligvis topper formen i oktober.

gaia

Gaia, 8b, Kalymnos

 

En stor takk rettes til Rannveigs mann, Nathan Welton, for bildene i dette intervjuet. Nathan er klatrer og besitter den ekstremt sjeldne kombinasjonen av å være en dyktig klatre-, eventyr- og bryllupsfotograf. Flere av bildene hans finner du her og her.

 

Her er noen av mine tanker om Rannveigs rehabilitering:

Uten et mål er det vanskelig å finne retningen. Alle behandlings- og rehabiliteringsprosesser må ha en målsetning, og det er et viktig poeng at denne er formulert av ”pasienten” selv (i mangel på et bedre ord setter jeg med vilje ”pasient” i anførselstegn, da begrepet er stigmatiserende og kan gi et bilde av at jeg umyndiggjør de menneskene jeg jobber med). En utfordring med målsetninger i en rehabiliteringssituasjon er at det kan oppleves som en prosess med, som Rannveig formulerer det; uendelig mange uvisse faktorer.

Et for ambisiøst og bredt mål kan derfor virke uoppnåelig og nærmest demotiverende da det kan være vanskelig å spore fremgang. Å benytte seg av mange små delmål på veien kan være nøkkelen til å oppleve progresjon i en kompleks situasjon preget av to skritt frem og ett tilbake, og det er min mening at dette er en av nøkkelfaktorene i Rannveigs suksesshistorie.

Som behandler i en slik prosess flyttes fokuset fra behandling, i ordets tradisjonelle forstand, over til å være en som støtter og utfordrer, en som stiller spørsmål og bidrar med forslag til løsninger. Det er få fasiter og få quick-fixes, og det er viktig å skape en likeverdig relasjon der ”pasient” og terapeut jobber sammen mot delmålene og sammen utforsker de mulighetene som ligger i rehabiliteringen. Noe av det fantastiske med klatring er variasjonsmulighetene denne sporten gir, og med dem det mulighetsrommet der vi kan skape lystbetont og givende aktivitet. Flere av delmålene som ble formulert underveis i denne prosessen var usedvanlig hårete, situasjonen tatt i betraktning, men mange ble nådd. Noen står der fortsatt som urealiserte, men veien dit ble nesten gått helt frem.

 

Et annet viktig moment i mine øyne er hvordan man forholder seg til smerteopplevelsen. I Rannveigs situasjon var smertefrihet et utopisk mål, og smertegrense var nærmest en umulighet å forholde seg til. Smertebegrepet måtte inn i nye rammer, og vi ble mer opptatt av hva som var en slags ”baseline” og hvilke aktiviteter som påvirket smerteresponsen ut i fra denne. Hadde vi vært engstelige for kontrollert å fremprovosere smerte underveis i prosessen ville vi, etter min mening, aldri kommet videre. Selv om smerte er hjernens måte å varsle fare på kan vi påvirke hvordan vi forholder oss til den. Hadde hver opplevelse av økt smerte ført til usikkerhet og frykt hadde responsen sannsynligvis blitt forsterket. Ved derimot å tolke smerten som en naturlig konsekvens av vårt kontrollerte forsøk på progresjon kunne vi bruke den som en ”ufarlig” rettesnor i våre forsøk på å introdusere nye øvelser og justere trenings- og totalbelastning. Siden smerte ikke er en ”ting”, men en opplevelse er det, som ved alle andre opplevelser, mulig å styrke og redusere intensiteten gjennom hva vi tillegger den av verdi og emosjoner. Dette er rene kognitive funksjoner og er et resultat av vår egen opplevelse av situasjonen og våre tanker knyttet til denne

Selv om det nå høres ut som om jeg nå sier at Rannveigs smerte kun satt i hodet vil jeg anta at de fleste er enige med meg i at det i dette tilfellet er en sammenheng mellom reel vevsskade og smerte. Dette er imidlertid ikke alltid tilfellet, og det er mange eksempler på at en smertetilstand kan oppstå og opprettholdes uten påvisbar vevsskade. Å unngå å se kroppen kun som en bil med deler som kan fikses og skiftes og dermed eliminere smerte, men å se den som et sammenhengende økosystem med et vell av endringsmuligheter står for meg frem som en avgjørende faktor i jobben min.

 

OR-accident-18

Legg igjen en kommentar