Climber’s back

Climber’s back. Noe å bry seg om?

 

evolutionevolution_of_man_climbing_runder_aufkleber-r59471c74b0d941078af6fff6a1f4b5f0_v9waf_8byvr_275

 

 

 

ELLER

 

 

 

 

Et fenomen mange klatrere, eller folk som har sett mange klatrere, kan kjenne igjen er det som kalles ”climber’s back” – eller mer faglig; økt thorakal kyfose. Ryggen får da en kurvatur der den konvekse delen av ryggraden – brystryggen/thorakalcolumna – blir mer fremtredende mens den nedre delen av ryggen – korsryggen/lumbalcolumna – ser ut til å få en økt svai.

En studie av Förster med kolleger fra 2008 (1) tok for seg å utforske dette fenomenet vitenskapelig. 46 klatrere på nivå tilsvarende minimum norsk grad 8 ble sammenlignet med en kontrollgruppe på 34 klatrere på lavere nivå, tilsvarende norsk grad 6. Graden av kurvatur i ryggen i stående, fremoverbøyd og bakoverlent stilling samt lengden på den store brystmuskelen (m. Pectoralis major) ble målt og resultatene var;

  • Det var signifikant økt thorakal kyfose hos klatrere på et høyere nivå sammenlignet med de på et lavere nivå
  • Det var økt lumbal lordose (svai i korsryggen) hos klatrere på et høyere nivå sammenlignet med de på et lavere nivå, men ikke i stor nok grad til å være signifikant.
  • Det var ingen signifikante forskjeller mellom gruppene i fremoverbøyd og bakoverlent stilling.
  • Ut i fra modellen som ble brukt for å vurdere lengden av den store brystmuskelen var det 70% forekomst av forkortet muskulatur hos de beste klatrerne mot 47% hos kontrollgruppen.

Videre ble forsøksgruppen på 46 klatrere delt inn i de som hadde norsk grad 8+ som max og de som var på et høyere nivå. Også i sammenligningen mellom disse gruppene så man at de beste klatrerne hadde en økt thorakal kyfose. Likevel så man at de klatrerne på et høyt nivå som hadde inkludert minimum en time fleksibilitetstrening per uke i sitt treningsprogram hadde en mindre grad av kyfosering enn de som ikke trente på denne måten.

Ut fra denne studien kan det se ut som at ”climber’s back” og forkortet brystmuskulatur er en naturlig adaptasjon til klatring som idrett. Det sentrale spørsmålet som melder seg er hvilke konsekvenser denne holdningsendringen kan føre til. Basert på resultatene fra denne studien var det ingen sammenheng mellom utviklingen av climber’s back og forkortet brystmuskulatur og utviklingen av patologiske tilstander som hypomobile fasettledd i ryggraden, hodepine, nummenhet i fingrene, skulderplager eller kardiale arytmier. Selv om forfatterne selv etterspør mer forskning på dette feltet samsvarer den manglende sammenhengen mellom holdningsendringer og både skader og smerte med funnene fra en rekke andre studier.

Det er ikke dermed sagt at en holdning som inkluderer en økt grad av kyfose ikke kan ha noe med utviklingen av for eksempel skulder-/armplager å gjøre, men det er vanskelig å vise denne sammenhengen på et mer generelt grunnlag. I min kliniske hverdag ser jeg mange klatrere på mange ulike nivåer, men kan ikke si at jeg ser en tydelig sammenheng mellom økt thorakal kyfose og skulder-/armplager. I fravær av denne sammenhengen kan man spørre seg hvorfor man skal legge inn en overdreven innsats for å ”rette opp” skuldrene og overkroppen i et skadeforebyggende perspektiv. Jeg mener likevel at trening som skal bidra til denne ”opprettingen” har noe for seg, av to grunner;

  1. Climber’s back og fortkortet brystmuskulatur er adaptasjoner til bevegelsesmønsteret i klatring, og illustrerer dermed det ensidige belastningsmønsteret den allsidige idretten vår kan ha (vi trekker oss i all hovedsak inntil og oppover veggen). Å trene antagonistene, det vil si muskulaturen som gjør det motsatte av å trekke oss inntil og oppover, kan bidra til en bedre muskulær balanse i armer og overkropp. Bedre balanse mellom agonister og antagonister kan, i en kombinasjon med en samtidig økt generell styrke i armer og overkropp, virke positivt inn for å forebygge klatrerelaterte plager i skuldre/overkropp.
  2. Climber’s back og fortkortet brystmuskulatur kan føre til at skulderbladene trekkes fremover og vippes opp i underkant (anterior tilt), og at brystryggen er mindre bevegelig når armen skal løftes over hodet eller føres ut til siden. Dette kan videre føre til suboptimale arbeidsforhold for skulderleddet under klatring og muligens være en bidragsyter i utviklingen av skulder- og armplager.

Siden de klatrerne i Försters studie som trente minimum en time fleksibilitetstrening pr uke virket å ha mindre uttalt ”climber’s back” ser det absolutt ut til at man kan motvirke denne holdningsendringen til en viss grad gjennom trening. Min mening er at desto mer spesialisert man blir i en idrett, desto større behov for ”cross-training” for å motvirke et ensidig belastningsmønster. I fravær av en sammenheng mellom holdningsendring og patologi er det viktig at vi ikke sykeliggjør holdningsendringer som følge av klatring, men det er også viktig at vi understreker behovet for et variert belastningsmønster i treningen.

Under er to enkle øvelser jeg personlig synes er gode for å jobbe med bevegeligheten i brystryggen. Disse gjort i kombinasjon med trening for skuldre/skulderbuer (finn øvelser bl.a. her) synes jeg personlig at kan være en god fremgangsmåte for å jobbe med både styrke og bevegelighet. Om min egen kyfose blir mindre etter 18 år med klatring gjennom å gjøre dette stiller jeg meg noe tvilende til, men jeg fungerer nå i det minste bedre når jeg gjør disse øvelsene enn når jeg ikke gjør dem.

 

IMG_4010

IMG_4011

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

IMG_4012IMG_4013

 

 

IMG_4014

 

 

  1. Förster R. et al:  Climber’s back–form and mobility of the thoracolumbar spine leading to postural adaptations in male high ability rock climbers. Int J Sports Med. 2009 Jan;30(1):53-9.

 

Legg igjen en kommentar